Vi har diploide einkornhveten med kromosomene AA, som man mener har blitt fulgt senere av den tetraploide emmer som hadde kromosomene AABB, som til slutt endte i den brødhveten vi dag kjenner som er en hexaploid kornsort med kromosomene AABBDD. Leser man kromosomene så ser man at man har både einkorn og emmer sine kromosomer i tillegg til de ekstra kromosomene DD i de hexaploide hveteartene. Hver bokstav teller for 7 kromosomer, slik at einkorn har 14 kromosomer, emmer har 28 kromosomer og hvete/spelt har 42 kromosomer. Hvete og spelt har 35 av kromosomene til felles, mens det ene D-kromosomet er forskjellig.
Både hvete og spelt er hexaploide hveteplanter, og de er så nær i familie at man kan krysse disse i laboratoriet der planten fremtvinges i ønsket retning, og med genteknologi kan man programmere kornet til å gi et høyt utbytte, med lite tap. I naturen kjenner man ikke til noen spontane kryssninger av spelt og hvete, og det er derfor ikke et produkt av naturen.
Gjennom utviklingen av jordbruket så har man hatt handel med korn over store områder, noe som har gjort at korn fra forskjellige regioner har blitt blandet rundt om på kontinentene. Det har muligens vært slikt lenge, men på begynnelsen av 1900-tallet så var det vanlig å ha en fin blanding av forskjellige kornsorter i sitt såkorn slik at det fantes mange forskjellige planter fra forskjellige raser på en åker. Dette har jo økt sjansene betraktelig for spontane krysninger mellom rasene. Bøndene har jo selvfølgelig observert at det oppstod ny kornsorter i åkrene sine, og startet å gi en hjelpende hånd til plantene på slutten av 1800-tallet ved hjelp av bestøvning mellom plantene. Moderne kornkryssning startet rundt 1900, og de forskjellige rasene ble på denne tiden sortert fra hverandre. Man var her i Europa på den tid ute etter forskjellige egenskaper fra foreldreplantene som vinterfasthet, akshøyde, sykdomsresistens, utbytte osv, men de hadde også faste prinsipper på å bruke rene foreldre og ta hensyn til de fysiologiske virkningene på det nye avkommet. Det finnes lite informasjon om de fleste gamle kornsorter slik at stadfesting av kryssningshistorien blir umulig. Noen kornsorter kan nok ha overlevd på avsidesliggende gårdsbruk svært lenge, mens andre muligens var nye kornsorter. Hovedsaken var at alle kornsortene den gang var et resultat av naturlige spontane kryssninger. Alt korn som dyrkes i dag har en kjent eller ukjent kryssningshistorie, enten det er naturlige kryssninger eller fremtvungede, da også naturen har hatt sin evolusjon og skapt nye kornsorter samtidig som noen har forsvunnet.
Amerikanerene hadde på begynnelsen av 1900-tallet i motsetning til europeerene hovedsaklig fokus på utbytte som egenskap for sin kornforskning i følge Dr. Theodor Römer sine skrifter fra 1914. Første verdenskrig førte deretter masse amerikansk korn inn på det europeiske marked, som da selvfølgelig ble opptatt i jordbruket her senere. Under andre verdenskrig var Sveits nøytral, og på denne tiden foregikk det en omfattende innsamling av gamle landsorter fra hele verden der, samt at det ble gjort omfattende dokumentering av dyrkingsresultatene. Dette var en storstilt innsamling av rene planteraser der spelt hadde et mye større mangfold enn hvete hadde av rasematerial. Det er korn fra blant annet denne innsamlingen som ligger til grunn for det vi omtaler som rene landsorter og deres rene avkom. Etter andre verdenskrig lå Europa i ruiner, og amerikanerene startet sin inntreden her under oppbygningen til den kalde krigen, og vokste stort på å levere varer til Europa. Det er i den tidsepoken Borlaug kommer med sin forskning og fremskaffer verden et korn som gir 3-4 ganger høyere utbytte enn alle naturlige korn i verden. Dette hvetekornet tok da fort over hvetemarkedet i verden, og dens gener lever videre i alt moderne korn, deriblant også hvetespeltkryssninger.
Ja, for det er gamle landraser vi egentlig snakker om når man bruker uttrykket "urkorn". Alle kornsorter som vokser har sitt opphav i urkorn, og har etter den tid gjennomgått en evolusjon som nevnt over. Det er nok ikke uten grunn at mangen av de kornsorter vi i dag benevner som urkorn, første gang har blitt nevnt i litteraturen rett før og rett etter 1. verdenskrig, og rett etter andre verdenskrig. I Sveits var det som nevnt et omfattende lager av gamle landraser, som uten tvil ville være ettertraktet etter krigen, og det er her de mest kjente speltsortene kommer fra. Det er derfor overeveiende sannsynlig at de speltsorter som har tredd frem på det europeiske marked har vært av ren kvalitet. Oberkulmer Rotkorn er en av de mest kjente gamle speltlandraser, men det er også dokumentert at det var to korndyrkere i Oberkulm som stod bak flere sorter. Så om Oberkulmer Rotkorn var den opprinnelige landsorten fra det området de der brukte, eller om den er et resultat av deres dyrkingsforsøk som fikk navnet grunnet at de var svært tilfreds med egenskapene. Rudolph Burkhard er kjent for å ha startet med Oberkulmer Rotkorn i 1910, mens andre sorter som Oberkulm II og III kom på et senere tidspunkt. Det ble på denne tiden også dyrket rene spelthvetehybrider og rughvetehybrider. Nyere rene speltkryssninger vil ikke kunne omtales som landraser.
For det første så benevner vi de urene sortene som kornsorter, mens de rene sortene omtales som landsorter og dens rene avkom. Måten vi skiller på mellom rene og urene kornsorter har med kryssningshistorien å gjøre, og hvor avansert kryssningene er. Urene kornsorter er kornsorter som har innblanding av genmateriale fra den moderne hvete som Normann Borlaug sto bak, der han gjorde en forvandling av hveten som gjorde at den ga 3-4 ganger så store avlinger som all annen hvete. Det Borlaug oppdaget den gang, ser vi enda spor av i alle moderne hvetekorn.
At det er et slikt stort mangfold av kornsorter tilgjengelig, og mange sidegrupper innenfor hver egen art, kan vi nok takke plantenes evne til å gjennomgå kromosomforandringer når plantene blir utsatt for stress, og den økte muligheten for spontane kryssninger som kan skje ved stress eller flerkultur på en åker. Ved å endre sitt genetiske materiale, så vil planten prøve å tilpasse seg nye utfordringer i miljøet. Kornplantene er gode beviser på dette, da de har bredt seg over hele kloden med store genetiske variasjoner innenfor samme korngruppe. Slike stressituasjoner kan plantene utsettes for ved hjelp av miljøforandringer både på åkeren gjennom klimavariasjoner og i et laboratorie. På åkeren vil planten møte de naturlige forhold som planten skal leve i og endrer seg deretter, mens i laboratoriet kan man gjøre planten forberedt på nye planlagte utfordringer med å stresse den i den egenskapsretning man ønsker både ved kryssningsteknologi, kjemikalier og genteknologi. Hovedmål for kornforskning på laboratoriet er utbytte, falltall, proteinkvalitet og amylaseaktivitet som gir møller og baker de råvarene de ønsker. Gamle landsorter som går gjennom naturlige kryssninger eller kromosonelle forandringer tenker ikke på økonomi, og gjør derfor andre prioriteringer på egne premisser.